Poetenes Evangelium (1993)

 

Natten

Natten inatt er hellig.
Noe skal skje.
Det som skal komme fra himlen
er ikke bare sne.

Natten i natt er hellig.
Noen skal dø inatt.
Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten inatt er hellig.
Noen skal fødes inatt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen inatt.

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin føorste sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelek glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs mennesk

 Salome

Tolv år var Han, da Han stod frem i templet.
Tolv år var Jochanaan, da Han dro bort
til øorkenen og kallet som stod stemplet
i blikket som var innadvendt og sort.

Tolv år var du, Salome, da du danset,
og da ditt navn ble slynget om profeten,
i øyeblikket da musikken stanset-,
og mannen tok deg med til evigheten

(og dronningen bad gjestene å klappe -),
ja, tok deg med som om du var en avne
som hadde festnet i hans døperkappe,

et strå som hadde festnet i hans hår!
Slik ble du nesten ett med døpernavnet,
mens andre kongedøtres navn forgår.

Elisabet synger ved Johannes døperens død

Jeg var for roen,
alderdommen rede
da Herren gav meg frukt
å bringe frem:
En sønn, som skulle tjene
Ham her nede
kom hel og nyfødt til vårt stille hjem.

De la deg til mitt bryst,
svøpt inn i klede.
Du vokste opp.
Var aldri ond og slem.
Så ulik andre barn,
jeg kunne se det –
Men å!
Jeg øonsket at du var som dem!

Så dro du for å la din styrke flomme.
Du døpte, refset, gjorde rent,
så jorden
var rede for en mann som skulle komme …

Han kom. Du døde.
Da var kallet omme.
Du var en evig fremmed her
på jorden:
Et barn av sjerner, ja.
Og jeg var moren.

Fra templet

Jeg drømte det var i mitt tolvte år
da stjernene sluttet å rope
ble halvmånen skjult bak en stripet sky
Og steinene sang rundt hver snømann:
Ingen tør røpe fargen på blod
Huden din tør ikke pipe
mot slakterhuset der kyrne slo
tom melk i en månestripe

Jeg drømte det var i mitt tolvte år
da jeg kom tilbake fra templet
ble far eller mor redd hva det var
og spurte meg hvem jeg kom fra
Jeg drømte jeg svarte: Fra ingen
Fra nå er jeg fremmed og snill
og står under skyggevingen
av alt som ikke er til.

Hvor krybben stod

I Nasaret
vil de alltid tvile
De venter deg tilbake
fra ditt eksil

I Nasaret
et hode kortere
I Nasaret
tror de deg ikke

I Nasaret
er taket lavest

I Nasaret
vil de alltid tvile
Utenfor byen
venter dine sko
Gå langt bort!

I Nasaret
tror de deg ikke

I Nasaret
vil de alltid tvile

Rytteren

Han føler pust av døden
Hvor klare øyne hvor sakte
kommer ikke det høye til det lave
og allerede blør han fra sine sår
Fem soler for deg Jerusalem
og for dine tapte sønner

Sviket

Men Judas vender ofte hodet vekk
fra Brødrene, slår ofte blikket ned.
En ugjort gjerning venter ham et sted
og fyller hjertet med en unklar skrekk.

Den blinde skjebne fletter om hans navn
for alle tider skammens tornekrans,
Snart skal hans føtter trå en luftig dans
og kroppen by seg til for gribb og ravn.

Snart skal det skje. Bestemt fra evighet
er Mesterens befaling: Gjør det fort.
Og så – skjærtorsdag aften – går han bort
til svikets æreløse rettersted.

Påske

Her har jeg laget noe ganske nytt
som ikke fantes før: En tornekrone.
Jeg, som er bosatt i Jerusalem
– i kurvmakernes gate er mitt hjem –
en stille mann med verksted, barn og kone;
jeg kjenner godt det arbeide jeg gjør,
og jeg har aldri gjort slik krone før.

Jeg skar mig grener av en rosenstokk,
syv slanke grener, smidige og lange,
syv myke tornegrener, det var nok.
På disse grenene stod mange, mange
av årets unge roser sprunget ut.

Jeg satte alle rester i et krus,
– det mørke, røde og det våte, grønne –
slik dufter de til glede for mitt hus,
og brenner langsomt ned som ild.
Men ingen her på verkstedet kan skjønne
hvad de skal bruke slik en krone til.

Den fremmede

Jeg fulgte to som vandret for seg selv
I sorg på veiene til Emmaus;
Jeg så at alt de trodde lå i grus,
Og lot som om jeg ville ta farvel.

Men lyset sank, og dagen var på hell,
I ødemarken vidt om Emmaus;
De så at jeg var fremmed i hvert hus,
Og ba meg: Vandrer, bli hos oss i kveld.

Jeg ble hos dem og hørte at det satt
Forvåkede og talte om en bror
som Gud lot dø alene og forlatt.

Da sto jeg opp, av sorg for disse ord;
Alene gikk jeg brt fra byens natt,
Og gav meg hen til dyr; og trær, og jord

Den fremmede taler til mennesket

Jeg klede meg i deg som i et klede
Av kveldsblå jord og skumringsduse tanker,
Da jeg ble hengt på treets grove planker
I kroppen din på Hodeskallestedet.

Jeg steg som undersjøisk tre her nede,
Fra rogn og melke gytt på aurebanker,
Med moden frukt i overfylte ranker;
Og lysblå egg i kronens bokfinkrede.

Hver fugl som frøs i hjel i kalde netter,
Ga jeg nytt liv i skogene i sinnet,
Og hekkeplass i muskelvevets gletter.

Slik himmelriket dør i sanseskinnet
Fra snøfjell og til plantenes rosetter,
Blir jorderiket født påny her inne.

Engelen

Om han er død?
Hans blod og kropp
er vin og brød.

Og vin og brød
tar dere opp
i blod og kropp.

Hans blod og kropp
er jordens salt.
han står i alt.

Han står i alt,
hver minste del,
som jordens sjel.

Som jordens sjel
har han gått opp
i jordens kropp.